Yike$! (- kunsten å bli en optimist)

Hei, jeg heter Undre og er fullstendig ubrukelig når det kommer til økonomi. Her må jeg raskt skyte inn at det skyldes at jeg ble økonomitraumatisert i økonomitimene på videregående, for egentlig var jeg jo rasende god i matematikk og da burde vel ikke økonomi være helt umulig heller.

Men altså, selv om jeg ikke er god i økonomi skjønner jeg at det er verre å selge og kjøpe luftslott enn å bygge, selge og kjøpe hus både på stengrunn og endatil sandgrunn.

Og nå må jeg si at jeg er ganske bekymra. Når det krakker er det ikke særlig hyggelig.

Men så begynte jeg å tenke. Jeg har jo bestemt meg for å bli optimist.

Før i dag tråkket jeg i noen skikkelig ekle røde bær som hadde falt ned fra et tre kommunen har plantet utenfor rådhuset. De klistret og klinte seg godt inni mønstrene i skoene mine og det hele var skikkelig ekkelt. (Huttetu!) Siden jeg jo skal bli optimist reddet jeg situasjonen med å tenke at - Det er jaggu mye bedre å tråkke i ekle røde bær enn i hundebæsj. Så gikk jeg ut og prøvde å kline av de røde ekle bæra på gresset og det funket sånn ‘lagom’.

Så, nå når det ser ut til at samtlige luftslott i verden er i ferd med å i beste fall fise lufta ut av seg, og resten blir avslørt for de råtne rønnene og hildringene de er, så er det om å gjøre å se det positive i det. Og det er jo opplagt at dette vil føre til mindre forbruk og økt gjenbruk.

Og jeg har startet. I går utførte jeg min første BH-spile-transplantasjon. Ja, dere leste rett og det hele foregikk uten bedøvning av verken meg eller BH-ene. Jeg hadde to BH-er av samme merke og fasong, men av forskjellig farge (en sort og en hvit for å være presis), som begge hadde hver sin knekte BH-spile (utrolig ekkelt når BH-spiler knekker mens man har BH-en på, forresten). Siden den hvite utvilsomt var i bedre hold enn den sorte pirket jeg den uknekte spila ut av den sorte, og den knekte ut av den hvite (dette innabar en del lirking, men det gikk). Så var det å smyge den uknekte BH-spila inn i mottaker-BH og så sette seg til rette med symaskina. Symaskina måtte godsnakkes med, men bare jeg fikk kjælt den litt bak foten var den med på leken og vi fikk lukket “operasjonssåret” meget pent om jeg får si det selv. Her ble det ikke synlige arr i det hele tatt.

Så moralen er at krakket vil antakeligvis sørge for at isbjørnene ikke drukner. Med mindre penger blir det mindre forbruk. Med mindre forbruk blir det mindre CO2, og vips har vi reddet isbjørnen.

Ingen har noen gang beskyldt optimistene for å være realister. I alle fall ikke vi pessimister.