Familievold og kjæledyr

Sigrun skriver om sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot barn: Vold mot dyr og barn henger sammen

For en stund tilbake lette jeg etter statistikk angående seksuelt misbruk av dyr. Dette vet vi fra de få forskningsprosjektene som er gjort at dessverre er et utbredt problem og at vi ikke egentlig har oversikt over hvor mange dyr som blir seksuelt misbrukt.

For meg er det uakseptabelt å utnytte dyr seksuelt. Har du behov for å la deg tilfredsstilles seksuelt av et dyr er du etter min definisjon forstyrra. Har du tenkt å diskutere med meg hvorvidt det skal være lov å bruke dyr til egen seksuell tilfredsstillelse så bare la være. Du når ikke fram.

I Sverige var det på begynnelsen av dette tiåret en del diskusjon om temaet. Blant annet mente man å se en sammenheng mellom forbudet mot barnepornografi fra 1999 og økningen av antall dyr som måtte få hjelp av veterinær som følge av seksuelt misbruk.

Dette står i en pressemelding svenske veterinærer sendte ut i 2004:

Utländska studier och enskilda rapporter från svenska veterinärer pekar på att sex mellan människa och djur många gånger leder till att djuret blir fysiskt skadat. Liknande typer av stressituationer för djur har erfarenhetsmässigt visat att de flesta drabbade djur även utsätts för mentalt lidande.

Tidelaget avkriminaliserades i Sverige 1944. Sveriges Veterinärförbund anser dock att sex mellan människa och djur utsätter djuret för så stora risker vad gäller fysisk och mental skada, att det med hänvisning till djurskyddslagen kunde anses förbjudet. (…)

Skadene et dyr får som følge av seksuelt misbruk er de samme som små barn får, dvs bl.a. skader rundt kjønnsorgan og endetarm og gnagsår. I tillegg kommer selvsagt psykiske plager. I verste fall får dyret så store fysiske skader at det må avlives, slik som var tilfellet for denne svenske ponnien i fjor.

Et lovforbud mot dyresex står på trappene i Norge. Det er på tide! Det triste er at dyresex var forbudt fram til 1972 da Stortinget av alle ting valgte å legalisere det samtidig som de fjernet lovforbudet mot homofil sex. Jeg vet jeg en gang før har prøvd å nøste opp i hva argumentene for dette var, men har aldri kommet til bunns i det.

I 2006 publiserte mastergradsstudent i kriminologi Hanne Marie Revholt sin mastergradoppgave “Ofre som ikke sier “nei”. Seksuelt misbruk av dyr i Norge.“. Oppgaven var skrevet på anmoding fra Dyrevernalliansen. 650 norske veterinærer ble kontaktet hvorav ca halvparten svarte:

Resultatene av spørreundersøkelsen viser at om lag 22 % av veterinærene som deltok hadde en eller flere ganger sett tilfeller der de mistenkte eller visste at dyr hadde blitt misbrukt seksuelt. Veterinærene forteller om tilfeller av mulig seksuelt misbruk fra 1970-tallet til 2005. Flertallet av disse tilfellene gjelder mulige overgrep mot storfe og hester, men tilfellene gjelder også hunder, sauer, katter og griser. De fleste av dyrene var hunndyr.

I tillegg kommer vold mot dyr og vanskjøtsel av dyr.

Og der er jeg tilbake der jeg startet. Da jeg lette etter informasjon om temaet i våres kom jeg over en amerikansk nettside som skrev om hvordan familimedlemmer, i første rekke kvinner, i familier hvor man opplevde familievold ikke greide å bryte ut fordi om de brøt ut visste de at voldsutøveren ville (fortsette å) la sin vrede gå ut over familiens kjæledyr. Det var derfor opprettet egne sentre som kunne ta i mot dyr fra voldsutsatte familier. Jeg finner ikke igjen den eksakte saken akkurat nå, men i den amerikanske avisen USA Today fant jeg en sak om et krisesenter hvor voldsutsatte kvinner kunne komme sammen med sine kjæledyr: “A haven for abuse victims who keep their pets close“:

Domestic abuse shelters have long recognized that abused families, often kept so isolated that pets are their only friends, won’t leave the abuser because they know animals left behind may be harmed as a power play or retaliation. So shelters have worked with animal-welfare groups that provide temporary pet care to ensure that everyone gets out of the situation.

Min erfaring er at mennesker som ikke evner å være empatiske mot dyr, ikke engang dyr de selv er eiere av, ofte heller ikke er gode medmennesker når det kommer til stykket. Dette kan stemme godt med den forskning Dyrevern.no (via Sigrun) presenterer:

Undersøkelser tyder på at dyremishandling og barnemishandling ofte forekommer i de samme familiene. En undersøkelse viser at 88% av barnefamiliene som hadde dyr og mishandlet barna, også mishandlet dyrene.

Undersøkelser viser at konemishandling og dyremishandling også ofte forekommer i de samme familiene. Et studium viste at 77% av mishandlede kvinner i et krisesenter som kom fra familier med dyr, hadde opplevd at partneren mishandlet dyrene også.

Det vil være naivt å tro at ikke behovet for å jobbe oppmot alle familiemedlemmer som opplever vold ikke er tilstede i Norge. Dyr er for de fleste av oss som har dem eller har hatt dem for familiemedlemmer å regne.

Det mest skremmende vi kan lese hos Dyrevern.no er imidlertid dette:

Tilgjengelig dokumentasjon tyder på at barn som kommer fra hjem der de har vært vitner til vold, selv har en lavere terskel for å begå voldsovergrep. En undersøkelse viser for eksempel at 32% av barna i familier med dyremishandling og/eller kvinnemishandling selv begikk voldsovergrep mot dyr som moren visste om.

Vold avler med andre ord vold, og dette understreket viktigheten av å heve dyrs rettigheter og status. Politiker Sondre Båtstrand (Miljøpartiet de grønne) tar til orde for et eget dyrepoliti. Dette støtter jeg. Vi trenger egne politifolk som har kompetanse spesielt rettet mot å jobbe med saker som omhandler dyr på lik linje med at vi trenger politienheter som spesialerer seg på saker der barn er involvert. Dette burde ikke engang være et spørsmål i Norge i 2008.

Oppdatering:

Sigrun har en oppfølgingspost: Ny dyrevelferdslov.

Se også Regjeringen.no – Dyr: Nytt lovforslag styrker dyrevelferden.