Nadejda Sokolova ofres i kampen mot proformaekteskap

[Information in English]
Arbeids- og inkluderingsdepartetmentet med statsråd Bjarne Håkon Hanssen i spissen, har bestemt seg for at de ikke vil fire en tomme i utvisningssaken til russiske Nadejda Sokolova. De begrunner vedtaket med frykt for et økt antall proformaekteskap. Mye tyder derfor på at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ser det som en viktigere oppgave å hindre folk i å arbeide og bli inkludert i Norge enn å sørge for at Norge greier å skaffe og ta i mot arbeidstakere og å inkludere folk vi sårt trenger.

Spørsmålene er om denne strenge og rigide politikken virkelig er den beste medisinen mot proformaekteskap og til det beste for Norge, og trenger vi å så inderlig frykte proformaekteskapene?

Et proformaekteskap er et ekteskap som er opprettet for at den ene eller begge partene, eller kanskje en eller flere tredjeparter, skal oppnå økonomiske, praktiske og rettslige fordeler. Proformaekteskap er ønskelige å unngå fordi vi i det norske samfunnet faktisk har begrensete midler, og derfor ønsker å unngå at personer som ikke har rett på disse godene får nyte godt av dem. Proformaekteskap innebærer også at norske statsborgere kan tjene økonomisk på sitt statsborgerskap, noe som er uheldig for samfunnet fordi det vil bety at personer som ikke egentlig har rett på goder fra det norske samfunnet vil få disse godene og at norske statsborgere kan tjene godt på å svindle det norske samfunnet. Et proformaekteskap kan også være et resultat av at noen har blitt tvunget til å gifte seg med noen som de ikke vil gifte seg med for at denne personen skal oppnå goder, noe som vi også som samfunn selvsagt helst vil unngå. Andre ganger kan selvsagt proformaekteskap være inngått i beste mening for å hjelpe et menneske og gi et menneske som har ressurser muligheten til å bruke ressursene i Norge.

Det er Utlendingsforskriften som regulerer “utlendingers adgang til riket og deres opphold”. Det er også her vi finner lovene som regulerer oppholds- og arbeidstillatelse som følge av ekteskap med en person med rett til opphold i Norge. Det er §23 a i denne forskriften som har sørget for problemer for Nadejda Sokolova:

§ 23. Hvem som er nærmeste familiemedlemmer

Som nærmeste familiemedlemmer, jfr. § 22, regnes:
a) ektefelle. Begge parter må være over 18 år, med mindre ekteskapet er inngått i Norge. Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen. Den som får opphold i riket etter å ha inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med mer enn én, kan bare regne den først ektede som ektefelle. Den som har opphold i riket og inngår lovlig ekteskap i utlandet med en som er gift, kan ikke regne vedkommende som ektefelle.

“Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen” betyr ikke bare at et ektepar må ha samme adresse, det betyr altså også at det ikke er åpnet for at noen av dem kan pendle til jobb eller studie om det innebærer at denne må overnatte borte fra ekteparets felles hjem. Med andre ord er det en regel for “ekte norske ekteskap” og en annen for “utlendingsekteskap”. Jeg er ikke jurist så jeg vet ikke om denne bestemmelsen gjelder for evig og alltid eller om det er en tre-årsregel inne i bildet her (jf Utlendingsforskriftens §43), men det har ikke så mye å si i forhold til poenget om at norske myndigheter uansett skiller mellom et helnorsk ekteskap og et ekteskap hvor en av ektefellene ikke har norsk statsborgerskap.

Man kan tenke som så at når man er gift så innebærer det at det er rett og rimelig at man faktisk bor sammen og at dette er en måte å sikre at det ikke blir veldig enkelt å inngå et falskt ekteskap fordi det å bo hver for seg ville gjøre et ekteskap mindre begrensende for ektefellene. Men faktumet er at dette setter en hel del begrensninger for folk og byr på uforutsette problemer om f.eks. en av ektefellene må være på en helseinstitusjon over lengre tid. Og hvor et helnorsk ektepar har muligheten til å la den ene parten pendle for å finne jobb eller studier eller rett og slett ha mer “åpne løsninger” for ekteskapet, er dette ikke en mulighet for et “utlendingsektepar”.

Jeg kan ikke skjønne annet at dagens lovverk er uhensiktsmessig og uverdig, for i praksis sier vi at en utenlandsk ektemake får bli i Norge på nåde av ektefellen og dermed behandler vi denne ektemaken som en “blindtarm” til ektefellen som har oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. I lovverket legger vi altså inn et implisitt budskap om at vi anser alle utenlandske ektefeller å være suspekte og ikke egentlig ønsket i kongeriket Norge. Dette er dermed et lovverk som i første rekke er laget for å holde folk ute fra landet og som i liten grad er i stand til å ta hensyn til de menneskene vi lar komme til landet og som behandler en del av menneskene i samfunnet vårt som annenrangs.

Det er en selvsagt en forutsetning for å opprettholde velstandssamfunnet vårt og sikre et trygt samfunn at vi faktisk regulerer hvem som får komme til Norge, bo og arbeide her og hvem som ikke får det, men vi er også utvilsomt i den situasjonen at vi trenger ressurser fra utlandet i form av mennesker med arbeidsevne og kunnskap. Så hvordan kan man tenke seg at man skal løse denne problemstillingen?

I første rekke tror jeg det ville være ønskelig å endre lovverket slik at de som søker familieinnvandring, altså gjenforening på grunn av familieforhold, i hovedsak blir vurdert som individ og ikke halvparter eller brøkdeler av andre mennesker. Det norske lovverket slik det framstår i dag utviser rett og slett en arkaisk og utdatert holdning til ekteskapet, mennesker og familien.

I hovedsak er et ekteskap et privat anliggende og kanskje kan det tenkes at man i større grad også skal behandle det som et privat anliggende og ikke som en opphøyet institusjon som legger til rette for en del gunstige privilegier i samfunnet. Å forholde seg til ekteskap som et privat anliggende, vil jeg mene at samtidig vil føre til at man må forholde seg til ektefellene som separate individer som først og fremst har individuelle plikter og rettigheter i og til samfunnet uavhengige av hverandre. Dette kan på sin side tenkes å være positivt fordi en ektefelle som etter dagens lovverk i stor grad nok kan sies å være avhengig av ektefellens godvilje, i større grad vil være selvstendig og ha individuell frihet. Dette er en aktuell problemstilling i situasjoner som den hvor Nadejda Sokolova kom en situasjon i hvor hennes jobb og studier ikke var der mannen bodde og jobbet, eller i en omvendt situasjon der den som i utgangspunktet har oppholdstillatelse må eller ønsker å jobbe eller studere borte fra hjemmet. Vi har også situasjoner der innvandrerektefeller velger å holde ut i skadelige forhold for å ikke miste oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, noe vi som samfunn må jobbe for å unngå at mennesker slipper.

Kanskje er det man skal forsøke å gjøre med lovverket å legge opp til en todeling, hvor man i første rekke ønsker å vurdere og behandle alle som vil søke opphold og arbeid i Norge på selvstendig grunnlag, og at man egentlig ikke lar faktorer som ekteskap spille noen rolle, og dermed lar individet få oppholds- og arbeidstillatelse på selvstendig grunnlag og de samme rettighetene og pliktene som de av oss som er født i Norge, fordi vi anser personen å være en ressurs for det norske samfunnet. I andre rekke må vi sørge for at vi også har et lovverk som sikrer at ikke mennesker som ikke har mulighet til å tilføre samfunnet verdiskapning blir ekskludert av den grunn, og der ligger selvsagt noe av det positive i dagens lovgiving.

Et hovedmål for regjeringens innvandringspolitikk er at innvandringen skal være styrt for å sikre en stabil økonomisk og sosial utvikling. Regulering av innvandringen skal utformes i samsvar med internasjonale forpliktelser, behovet for rekruttering av utenlandsk arbeidskraft og tilrettelegging for kultur- og kunnskapsutveksling.

Dette står på skrevet på Arbeids- og inkluderingsdepartementets temaside om innvandring. Det er mange problemstillinger rundt innvandringspolitikken vår, men jeg mener at det er liten grunn til at vi ikke skal være ærlige og kalle en spade for en spade og erkjenne at lovgivinga i første rekke er laget for å beskytte det norske samfunnet. Det bør derfor også være mulig for oss å være ærlige på at vi først og fremst ønsker oss mennesker til landet som kan tilføre oss verdiskapning (i bunn og grunn er det da også det sitatet over sier). Verdiskapning vil uansett komme alle til gode, og i et inkluderende perspektiv tror jeg også at å tydelig verdsette ressurssterke innvandrere vil være positivt for samfunnet fordi vi faktisk er et flerkulturelt samfunn og for all framtid kommer til å være det.

Slik det er i dag diskriminerer vi faktisk ressurssterke innvandrere via lovverket fordi vi ikke ser på innvandrere som en ressursgruppe og hvilket signal gir egentlig det? Det finnes selvsagt flere etiske problemstillinger ved å kalle en spade for en spade, men jeg tror virkelig ikke det er bedre at norske myndigheter nedvurderer en hel gruppe i god sosialpolitisk ånd.

I saken til Nadejda Sokolova handler det ikke bare om et menneske som Norge ønsker og trenger, det handler også om at mennesket Nadejda har havnet i en forferdelig situasjon. Så lenge vi ikke har fått noen informasjon som benekter eller motbeviser Nadejdas påstand om at hun ved to ulike anledninger fra statlig hold har fått klarsignal til å ukependle og at hun dermed har handlet i god tro, velger jeg å tro henne på dette. At hun har handlet i god tro burde alene være god nok grunn til å la henne få bli i Norge, men slik saken er nå virker det ikke som om dette er en formildende omstendighet i det hele tatt, noe jeg mener er forkastelig og uverdig av Norge som en demokratisk nasjon.

Nadejda Sokolovas sak vil ha innvirkning på Norges troverdighet i forhold til å faktisk ønske å ta i mot mennesker med ressurser Norge trenger. Om vi ikke etter denne saken er i stand til å endre lovverket slik at det oppfyller den norske regjeringens intensjoner står vi faktisk rimelig dårlig rustet i forhold til å møte en fremtid der Norge må være en kunnskapsnasjon for å produsere verdier, og hvor vi skal takle de utfordringene og ikke minst utnytte de ressursene som ligger i å være en flerkulturell nasjon i en globalisert verden.

Slik situasjonen til Nadejda Sokolova er nå foreligger det et utvisningsvedtak som krever at hun skal sendes ut av landet innen 4. februar. Om hun blir sendt ut av landet vil hun få muligheten til å fullføre doktorgradstudiet sitt i Canada, men en utvisning fra Norge vil føre til at hun også blir kastet ut fra hele Schengenområdet. Les forøvrig Undreverset artikkel: La Nadejda Sokolova få bli i Norge! Selv om Nadejda fullfører utdannelsen i Canada vil hun få en vanskelig jobbsituasjon fordi fagfeltet hun jobber innenfor er internasjonalt og Nadejda vil ikke ha muligheten til å verken jobbe eller delta på konferanser eller seminarer i Schengenområdet, som jo innbefatter så godt som alle europeiske land.

Jeg oppfordrer derfor igjen folk til å støtte Nadejda Sokolova økonomisk slik at hun får en mulighet til å prøve saken sin for norsk rett: Kronerulling for Nadejda Sokolova

Oppdatering 1. februar 2008:

Se intervju med Nadejda Sokolova hos TV-adressa @ Adressa.no: http://www.adressa.no/tv/index.jsp?id=3964