Økologiske problemstillinger
I den siste utgaven av Ren mat, nr. 6 - 2007, utgitt av øko-organisasjonen Oikos, står det et meget tankevekkende innlegg om økologisk mat og Regjeringas mål om 15 % økologisk landbruk innen 2015. Innlegget er ført i pennen av Henning A. Hellebust og du finner også innlegget “Spenn kyrne fast!” på hans økoblogg Ordomjord.org.
Det har gått trått å få norske bønder til å legge om til økologisk drift. Det er mange grunner til det, men en av de viktigste grunnene kan vi vel slå fast at har vært en manglende allmenn etterspørsel etter økologisk produsert mat her i Norge. I takt med heftige klimaendringer har nå derimot norske forbrukere endret mening og gafler mer enn gladelig innpå av økologisk mat. Vi har nå altså en hel masse nye konsumere og ei næring som nå har fått opp øynene for økologisk mat og økologisk drift, da passer det dårlig at det tar tid, penger og ikke minst kunnskap å legge om til økologisk drift og at relativt få prosent av det norske jordbruksarealet er økologisk pr dags dato (4,3 % av totale jordbruksarealer i Norge var i økologisk drift ved utgangen av 2006 og av de drøye fire prosentene var o,5 % under omlegging, såkalt karens).
Det Hellebust skriver om er at en del nå ønsker å senke kravene matprodusentene må oppfylle for at de skal kunne kalle produktene sin for økologisk (mer om krav til økologisk produksjon av mat, finner du her i Undreverset). Dette blir gjort for å dekke inn gapet mellom produksjon og etterspørsel. Hellebust mener at det blir helt feil å vanne ut øko-begrepet og at man heller skal stramme til øko-kravene og dette er standpunkt jeg bifaller til det fulle!
Men hva skal vi så gjøre?
Økologisk landbruk og matproduksjon er målet vi skal jobbe mot (les om fordelene ved økologisk landbruk her i Undreverset), men det er viktig at man ikke tar snarveger og dermed risikerer å legge et dårlig grunnlag for det resterende arbeidet. Vi må huske på at økonæringa har møtt mye motbør siden den begynte og at de stegene som er tatt nå og som viser seg å være de mest stødige skrittene for framtida er tatt med museskritt og stødig utprøving. Jeg tror det derfor er på sin plass å legge an til ei miljø- og etikkgradering av matproduksjonen på vegen mot økologisk produksjon. For det blir veldig uheldig om man tenker for svart-kvitt, for da vil det fort bli et tomrom hvor det blir lite hensiktsmessig for produsenter å være er jeg redd og som blir ei blindsone for forbrukere flest. Litt er tross alt bedre enn ingenting, og en brukbar løsning er å gjøre det konvensjonelle landbruket litt og litt bedre for naturen, dyra og oss. Med en slik løsning vil man kunne beholde økologikravene og utvikle dem videre, og samtidig bidra til at det at det konvensjonelle landbruket produserer mat på en skånsommere måte.
På sikt får vi håpe at merking av varer som er produsert under strengere krav enn konvensjonelle varer blir unødvendig, men om man har et kontrollsystem som viser at produsenten av matvaren har fulgt visse miljø-, dyrevelferd og arbeidskrav som er strengere enn minstekravet, så vil vi forbrukere ha muligheten til å velge mellom en vare som ikke forsøker å ta særskilte hensyn til miljøet, dyr og arbeiderne og en vare hvor man faktisk har sørget for enkelte krav som er strengere enn konvensjonell produksjon. Det vil med de rette forutsetningene være med å skjerpe matprodusenter og også være med en måte å fylle tomrommet mellom alt og ingenting. Noen vil antakelig påpeke at en slik merking vil kunne bli en sovepute for produsenter og forbrukere, men når valget står mellom å senke kravene til økologisk produksjon og utvinne begrepet eller finne en annen løsning tror jeg at dette ville være riktig veg å gå.
Hellebust tar i sitt innlegg i øko-debatten for seg at man vil senke kravene til melkeprodusenter og ikke kreve at kyrne må være i løsdriftsfjøs på grunn av kostnadene et forbud mot ku på bås medfører. Dette er en debatt for seg selv og en debatt som er grundig gjennomgått av Hellebust. Min kommentar i denne debatten er at dette er et område hvor man kan tenke seg en at en ny sertifisering vil gjøre nytte for seg, for det må lønne seg for bonden å investere i noen miljø- og dyrevennlige tiltak om han ikke kan eller vil gjøre alle på en gang. Om kyrne på båsen får økologisk fôr og ellers blir behandla bedre en kyr i konvensjonell drift, noe som betyr at f.eks. blant annet kan bety at produksjonen av kyrnes fôr skal være minst mulig miljøbelastende, er det tross alt mye bedre enn å la være å gjøre noe for å gjøre produksjonen og produktene bedre. Det vil selvsagt by på utfordringer å få bragt denne semi-produserte melka fram til produsenten som semi-økologisk melk, men det ville ikke by på videre problemer å selge melka som konvensjonell melk, bare det finnes et system som er villig til å premiere de bøndene som tar de ekstra kostnadene og jobben med å yte for miljø og dyr.
En av begrunnelsene for regjeringas økomålsetting er at de ønsker at “det offentlige går foran som ansvarlig forbruker og etterspørre miljøvennlige varer og varer som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder“. For å nå de økologiske målene og gjøre landbruket mer miljøvennlig og bedre dyrvelferden er økonomi alfa og omega, og om myndighetene mener alvor med sitt engasjement er det løsninger hvor man sørger for at det er mer penger å hente på å tilegne seg kunnskap og være mest mulig miljøvennlige som er det mest effektive virkemidlet.
Jepp! Merking som viser “økologi-graden” er en god ide. Vi har det jo f.eks når det gjelder egg fra frittgående høns.
En annen ting som er aktuelt her vi bor, er oppdrettsnæringa. Oppdrett er topp, men jeg skulle gjerne visst noe om PCB-innholdet i laksen.
Takker for støtte, Ellen.
Å vanne ut økologibegrepet blir å kaste ungen ut med badevannet. Å etablere en ny sertifisering for å dekke tomrommet vil derimot være en vinn vinn situasjon.
Egentlig aner det meg at det er greit å ikke vite PCB-innholdet i laksen. *knegg* Det er kanskje ikke sikkert at russerne er bare vriene og vrange når de disser norsk fisk.
*gjesp* hihi
må bare tulle litt med deg når du skriver sånne forvarsel
Jeg liker ideen din, og som Ellen nevner så er det jo sånn allerede med noen produkter, og det funker bra.
*knis*
Og:
Ja, det finnes noen produkter som bevisst befinner seg mellom 100 % konvensjonell og 100 % økologisk og som er merket med det. Salat er ikke sjelden merket med “usprøytet”. En ny sertifisering ville gjøre det enklere for de som tar en del håndgrep for å komme unna de største konvensjonelle “syndene” å bli premiert for det og gi oss forbrukere bedre informasjon om maten vi spiser.
Har du tatt bort parantes-teksten?
Nå virker kommentaren min bare slem jo:p
Hehe. Den teksten var for å fange uengasjerte fredagskveldsblogglesere, så planen var å ta den vekk.
Så folkens: Minnie er ikke slem!
(Beklager, Minnie! Sånn går det når bloggere fisker etter lesere. Det blir ofte kleint.
)
Og nå skal jeg ut og handle julegaver, forresten, og de aller fleste blir i år av det økologiske slaget.
Meh… det ble ingen økologiske julegaver i dag, men jeg oppdaget at NRKs Barnas superjul-fargeblyanter er produsert etter finfine krav.
ein god respons på artikkelen, og eit godt forslag. at det kjem fram dømer, som usprøyta salat, og egg frå frittgåande høner, gjer det til ein gjennomførbar ide.
utfordringa med ideen, er å komuniserer mange sertifiseringsordningar. i usa - som er eit gigantisk marked - finst det ei rekke slike bransjeintroduserte krav. mellom anna konvensjonell (eller økologisk) grass-fed beef, som eg har stor sans for. nesten betre enn norsk kraftfôrbasert økobiff, med importert havre frå canada.
Hadde vært en god ide dersom det også kunne fremkomme på mat og andre produkter, hvor langt de er transportert og med hva slags transportmidler. Torsk er alltid økologisk i seg selv, men når den er fløyet til Kina for å fileteres og så tilbake til Norge igjen, er det jo ikke et særlig miljøvennlig alternativ lenger.
Sprøyt og usprøyt høres ut som en god start på mat med økologipreg, men som ikke er økologisk. Personlig er jeg ikke fornøyd før noen merker frukt som ikke ble plukket før den var moden.
Jeg foretrekker en sprøyta, genmanipulert tomat for min egen del. Når jeg er lei av tomaten som samtalepartner, kan jeg jo bare spise den, uansett om den er 2 år gammel. Gull!!
Henning: Jeg ser jeg var i overkant upresis over her for det er jo ikke bare norsk landbruks- og økologipolitikk det handler om.
Og det skal noe til å få koordinert en verdensomspennende sertifiseringsordning, men om man firer på krava innen for økologisertifisering også må man jo likevel øke myndighetene som skal kunne kontrollere og sertifisere. Problemet, for å kalle det det, er vel det at produsentene vet at veldig mange forbrukere er villig til å betale mer for økologiske produkter enn for konvensjonelle og vil melke det markedet for det det er verdt, det er altså ikke idealisme og kunnskap som driver dem, men penger.
Men … du vet jo uendelig mer om dette teamet enn meg, men du nevner bransjekrav og det kan jo tenkes at nettopp bransjekravene er nøkkelen her, for om man hadde fått dem til å innse at det lønner seg for dem å samarbeide om en merkeordning ville jo mye av problemet vært løst. Jeg kan ikke annet enn tro at en slik merking vil falle i smak hos forbrukere og føre til bedre salg for de som er med.
Uansett, her i Norge er det myndighetene som i all hovedsak står for å utforme subsidieringa av norsk landbruk og da er det opp til myndighetene å støtte opp under et bærekraftig landbruk for å styre landbruksnæringa dit. Det burde også være mulig for norske myndigheter og sørge for en nasjonal merking av semi-økologisk mat. Får Norge til en skikkelig ordning vil det jo også bli en eksportvare.
Ellen: Godt poeng det med torsken. Det skulle vært artig å visst hvor mye produsentene sparer pr kilo på å gjøre fisken til flytorsk. Det aner meg at grunnen til at de gjør det er volumet og at det ikke ville gitt noen enorm prisforskjell for oss forbrukere.
Håkon: Du må dyrke frukten selv. Plant et epletre på dekk.
Den frukten som er plukket når den er moden er vel den vi finner nærmest der vi bor eller som er hermetisert?
Reino: Du glemte bestrålt! Det er ingenting som et eple som gløder mørket!
Du tenker på lyspærer? De er laget av glass og noe wolfram de Undre.
Ehm… kanskje det?
Nei, nå etterlyser jeg litt myth busting her:
Blir enkelte epler bestrålt eller ikke?
eg veit ikkje om epler vert bestrålt, men all mat som vert bestrålt, skal merkast. det er eu-regelverk. epler som held seg veldig lenge, gjer det fordi ein brukar tette kjølelager med svært lite oksygen. det gjer at ein bremsar ned eplets livssyklus. globalt er gassin gikkje uvanleg, men er mogelegens forbode i norge. (kva det er i praksis er ei enna historie). ein brukar ein gass som heiter 1-MCP, også kalla smartfresh. Ica i Sverige sel slik epler, til dømes.
elles - til ei anna myte: torskefilet er ein av våre animalske varer som er skuld i mest co2-utslepp. store oljesugande trålarar og global fileteringsindustri og langvarig kjøle/frysebehov, gjer at spesielt frossen torskefilet nærmar seg ku og sau på utsleppsfronten. nei, skal du ete klimavenleg, hald deg til reddik! (nb - sjarkfiske med line, som er nær nok marknaden til at fisken er fersk, gjev ikkje store co2-utslepp.)
og til slutt… skal vi som har sans for økologiske løysingar og små kretsløp ha ambisjonar om å eksportere (semi-økologisk) mat? er det ikkje like sjølvmotseiande som å importere økologisk kufôr frå canada?
Jeg mente eksport av sertifiserings- og merkeordningen. Om Norge får til et system og et regelverk som funker kan vi eksportere det.
Ja, matvarer som er bestrålt med ioniserende stråling skal merkes, men google-runda mi fortalte meg egentlig ikke noe om at epler ble bestrålt. Det så egentlig ut til at det eneste som man kan bestråle lovlig er krydder på grunn av faren for e. coli.
Og, torsken var ikke særlig miljøvennlig, nei. Dessverre er det jo slik at for oss som bor på Østlandet og ikke i nærheten av havet, så er det ikke særlig tilrådelig å spise for mye av den lokale ferskvannsfisken, spesielt ikke om den svømmer rundt i Mjøsa og er stappfull av kvikksølv (og strengt tatt kan brukes som termometer
).
Ja til kystfiske - nei til trålere!!! Og ja til fler folk i distriktene - det er jo der maten er!
Rettelse: Der maten produseres!
Trålerne tar vel også knekken på korallrev og lager skikkelig krøll på havbunnen?
Og maten produseres i distriktene, ja.
Maten produseres i distriktene. Men selv om vi spiser mat fra gården i nabolaget, betyr det ikke at maten vår er kortreist. Det kommer også an på hvor dyrefôret kommer fra. Når norske kyr blir fôret med soyabønner fra Amazonas, hvor regnskogen brennes ned for å gi plass til soyaplantasjer, og norsk oppdrettsfisk også blir matet med soyamel (jeg skrev nettopp en post om dette idag, før jeg leste innlegget ditt her) – da ser vi hvor kompliserte sammenhengene kan være i matvareproduksjonen. Forbrukerne har ingen oversikt, og bransjen liten interesse av at det kommer fram. Hvordan er egentlig forholdene for økologisk landbruk - stilles det krav til kortreisthet og økologi mht fôr?
Nei, maten trenger ikke å være kortreist, blant annet også fordi man sentraliserer slaktinga av dyra. Det er lastebillass av dyr som går på kryss og tvers i Norge og må være ombord i biler i ufattelig mange mil før de når angitt slakteri. Det er egentlig til å grine av.
Jeg har lest om soyafôret og regnskogen i Ren mat, men jeg husket ikke hvilket nummer. Jeg ser at Agropub.no har en faktaside om fôring av storfe, men jeg ser ikke noe om at regnskogfor er forbudt, bare at man ikke kan overskride 15 % konvensjonelt for på årsbasis, så det eneste man kan si for sikkert er at i alle tilfeller går det med mindre regnskog til å få på øko-kyr.
Nei, vi forbrukere har generelt ikke peiling. Man må oppsøke fagkunnskapen selv, for den blir ikke servert folk.
tvilar på at det er særleg soya i økofôr. uansett er ambisjonen nasjonal sjølvforsyning. dei som har sett filmen smaken av hund, såg at (norsk) soya i stor grad vert dyrka i den brasilianske delstaten mato grosso. det er den delstaten som har mest avskoging. så ikkje berre er det klimautslepp ved bruk av kunstgjødsel og lang trsnport av fôret, men også avskoging og øyding av vår vår felles livsens bibliotek (som Marte R.U.M så fint skildrar amazonas).
Elles oppfordrar eg alle til å abonnere på Ren Mat, som serverer ærleg forbrukarrelatert fagkunnskap om mat.
Beställde just prenumeration! Och jag hoppas verkligen vi slipper soyakraftfoder i økomelk är det så måste jag nog bara sluta med mjölk
jag vill inte dricka upp regnskogen!
Ooops! Nei, nå var jeg sløv, for denne tråden glemte jeg å svare på før i kveld. Beklager!
Henning: Jeg tror vel ikke akkurat at økofôrprodusentene bruker Amazonas-soya, nei. Og det finnes utrolig mange grunner til å velge øko-melka framfor den konvensjonelle.
Og Ren mat kan så absolutt anbefales!
Stiftet: Så bra!
Det ville være trist å drikke opp regnskogen, ja. Huff.
eg har eit tilståing. eg har no finlest fôrseddelen til hønene mine. fôret er sertifisert økologisk, men inneheld 1,5 prosent soya. forklaringa er kanskje at per i dag er det berre krav til 90 prosent økologisk innhald i fôrblandingane. dei resterande 10 prosent kan vere kva som helst. eg reknar med at så snart 100 prosent-kravet trer i effekt, vil soyaen forsvinne også frå økofôret.
Interessant. Da er spørsmålet om det er regnskogs-soya eller “bra” soya som er brukt. Men hva er grunnen til at fôret ikke trenger å være 100 % økologisk?
økodyr skal i prinsippet få 100 prosent økofôr. problemet har berre vore tilgongen på det - den har vore dårlegare enn etterspørselen. det er hovudårsaka til at økandelen enno ikkje er 100 prosent, men den stig litt kvart år, etter som produksjonen aukar. frå 31. januar er kravet 90 prosent. vi kan vel kalle det pragmatisme. i vinter har faktisk økoandelen vore nede i 70 prosent (så vidt eg hugsar - innslag på nrk) på drøvtyggarkraftfôr, fordi det ikkje var økokorn å oppdrive.
eg trur ikkje det finst garantiar/sertifisering mot regnskogsoya. det er i alle fall ikkje eit tema som har nådd mine auge/øyre. difor lyt ein prøve å ta ei prinsipiell vurdering - det er behovet for soya generelt, som gjer at ein stadig lyt utvide soyalandet, og tek bitar av amazonas-jungelen for å dekke etterspørselen. difor bør soya generelt vere eit ugreitt fôrmiddel - i regnskogperspektiv.
norge betalar for å bevare regnskogen (jfr Bali), medan norske forbrukarar kvar dag indirekte et fleire hundre gram soya via kjøt og mjølkeprodukt… fiffig. soya er eit vanvittig verdifullt protein i den globale produksjonen av animalsk protein. det er motoren i all kjøt og mjølkeproduksjon. det er fantastisk, avdi det for 20 år sidan omtrent ikkje var i bruk.
spesielt fantastisk er det for drøvtyggarane, sau, geit og storfe, som faktisk produserer nok protein gjennom mikrobelivet i ein av sine fire magar. dette er ein naturleg prosess som nesten opphøyrer når dyra får store mengder soya og anna kraftfôr… det gjeld også økologiske drøvtyggarar.
Kun 10 % regnskog er jo bedre enn 100 % regnskog, så i såmåte er det nok rettferdiggjort å være pragmatisk.
Og kanskje det ikke finnes soya som er merket regnskogfri på markedet, nei.
Og er det sant!? Man pøser på med soya i kjøttproduksjonen og lager krøll for drøvtyggernes egne kropper!
Norge gjør mye rart i klimakampen - bortsett fra å tilegne seg viktig kunnskap. Det er slik at norsk korn i hovedsak blir til dyrefôr, ikke sant? I såfall ville det jo være enda mer på sin plass at norske myndigheter fikk opp økoandelen i norsk kornproduksjon. Det som ikke kommer fram i media, men som f.eks. Ren mat skriver om, er jo hvordan kunstgjødselbruken fører til utslipp av lystgass og lystgass er en klimagass god som noen.
*politikerforrakten er til å ta og føle på*
angåande krøll for drøvtyggarane - det gjeld både korn og soya og mais, altså kraftfôr. soya utgjer 20-40 prosent av kraftfôrblandingane. det er sjølvsagt slik at drøvtyggarane sin naturlege proteinproduksjon går seinare enn å bruke kraftfôr, så dyra veks seinare. med kraftfôr kan ein okse gå frå 40 til 600 kilo på 18 månader, eller eit trillinglam frå tre til 40 kilo på fem månader. og kyrne kan produsere 30 liter mjølk i daøgnet med høgt proteininnhald (til ost) i staden for 20.
også her gjeld uttrykket “follow the money”. alt som har skjedd innan landbruket (med unnatak av td økologisk landbruk), har skjedd fordi bøndene og landbruksindustrien skal tene betre. teorien er at høgast mogeleg volum på kortast mogeleg tid, også gjev best avkasting. difor er framavlingstida på slaktekylling 31 døgn. frå 60 gram til vel to kilo (levandevekt) på ein månad.
Oi! Ja, det er pengene som styrer.
:-/