Fineste Curly/@vrangest har blitt intervjuet av Drammens tidende om bokprosjektet Den store mobbeboka for voksne (<– blogg). Stikk inn og les intervjuet her:
Hodet er i sommermodus, men det er alltids plass til litt musikk. Låta “Don’t Talk Down” er hentet fra The Stills-albumet Oceans Will Rise (2008 ).
The Stills – Don’t Talk Down
Den faste Undreversetleser har fått med seg at jeg for ikke så veldig lenge siden gneldret kraftig om hundeoppdrett og avl (strengt tatt har jeg gjort det flere ganger). Nå har det derimot dukket opp en interessant problemstilling i så måte. Det viser seg nemlig at kronprinsparet vil anskaffe seg hund og at valget angivelig har falt på en labradoodle eller labraduddel som det nok heter her til lands. En labraduddel får du når du parrer en labrador retriever og en puddel. Eller fullt så enkelt er det nok ikke vil nok en labraduddelkjenner innvende for riktig nok får du en labrad+uddel om du tar ett stykk labrador og ett stykk puddel, men labradoodle blir det først når man har parret en labrad+uddel med en labrad+uddel. Visstnok har denne blandingshundrasen som ikke er godkjent som rase i Norge sitt opphav i Australia hvor de har avlet på labradoodler i snart tre tiår.
Poenget var uansett at den norske Puddelklubben nå kritiserer kronprinsparet som angivelig vil anskaffe seg en “labradoodle”. Tanken bak labradoodlen er at man skal få det beste av begge raser ved å parre en labrador og en puddel og så beint etter, dvs en familievennlig og allergivennlig hund som ikke røyter. Dessverre passer ikke kartet nødvendigvis med terrenget og Puddelklubben påpeker at resultatet av slik parring ikke nødvendigvis er så vellykket, dvs at den ikke nødvendigvis er verken allergivennlig eller ikke-røyter. Leter man på Wiki kan man også se at en “ekte” labradoodle, altså en multigenerasjons labradoodle, heller ikke gir noe garantert resultat. Sammenliknet med en standardpuddel eller en standard labrador er valpene som dukker opp en ganske brokete gjeng som kan bli enten sånn eller slik.
Det andre ankepunktet Puddelklubben har mot det angivelige valget er at kronprinsparet fort kan skape en labradoodle-trend om de velger en labradoodle. Det holder jeg med Puddelklubben i. Folk er sauer og når man får kjendishunder er det plutselig veldig mange mennesker som vil ha akkurat slik hund de også. Ja, bare tenk på alle bonsaibikkjene som frøken Hilton sørget for å gjøre bråpopulære. Herr og fru President Obama har jo i nyere tid sørget for å gjøre Portugisiske vannhunder kjent for hele verden og folk står i kø for å få fatt på en slik valp. Og vi nevner i fleng Lassie og 101 Dalmatinere også. Puddelklubben påpeker også at blandingshunder oftere enn renrasede hunder ender opp som omplasseringshunder.
Min innvending mot valget av labradoodle er likevel til syvende og sist at denne blandinga ikke er godkjent som rase i Norge. I følge Labradoodle.no akter man visst ikke å bli det heller:
I Norge driver mange oppdrettere av hunder, med hundeutstilling i regi av NKK. Da Labradoodle ikke er en godkjent rase av NKK, og aldri skal bli det, fenger den ikke interessen til de utstillingsinteresserte [min utheving]. Dette gjør at de som driver med oppdrett av Labradoodle kan mye friere velge og avle på hunder med godt gemytt, god helse og egenskaper som passer for en familiehund, selv om den har litt lange ører eller smal nese eller er en cm for lav. Dett er nok hovedgrunnen til at hundene er så sunde og har sitt gode gemytt.. Labradoodle finnes i alle størrelser og farger, med en av tre pelstyper. Kilde: Labradoodle.no
- Ehmm… Skeeeptisk!, sier jeg bare. Intensjonen om et oppdrett som er styrt først og fremst av “godt gemytt, god helse og egenskaper som passer for en familiehund” er i utgangspunktet veldig bra. Det er jo disse tinga som er problemet i altfor mye av oppdrettet av de hundene som blir brukt kun som familiehunder, men når man står helt fritt til å gjøre akkurat som man vil betyr det at hvem som helst kan lage en “labradoodle”-blanding. Selv om man i raseavl skaper sykdommer og problemer for mange hunder, er det likevel en viss kontroll med en del utbredte sykdommer slik som hoftedysplasi som har vært et stor problem for retrieverrasene. I andre rekke betyr dette at man står fritt fram til å avle på f.eks. en labrador retriever med et kjent hoftedysplasiproblem som har blitt luket ut av labradoravl om man lager labradoodler, men at den andre forelderen til labradoodlen er en puddel betyr ikke at ikke valpene vil kunne arve labradorproblemet. Vi snakker altså her om en catch 22 i forhold til regulert avl.
Om kronprinsparet velger seg en labradoodle er det opplagt at det kommer til å bli etterspørsel etter flere labradoodler og det kommer garantert til å være svært mange useriøse aktører på markedet. En oppdretter kan helt sikkert fort tjene over 100 tusen på et kull med labrador-puddel-miks om det norske folket går inn i en kollektiv labradoodlevalprus på grunn av kronprinsparets hundevalg. Så selv om kronprinsparet sikkert har tatt valget ut fra de beste intensjoner bør de rett og slett la være. Og om de velger å anskaffe seg hund, uansett hvilken rase eller blanding, håper jeg de er bevisste på å fronte et etisk forsvarlig hundehold. Finn.no og liknende sider er fulle av halvvoksne og voksne hunder som trenger nye eiere fordi de som kjøpte seg en liten og søt valp ikke skjønte hvilket ansvar de tok på seg. Det synes jeg folk kan slutte med. Når man skaffer seg hund tar man på seg et ansvar som kan vare mellom 10 og 15 år. Og små nydelige hundevalper blir til viltre tenåringshunder som blir til voksne hunder og de trenger mosjon, trygghet og kjærlighet. De kan ikke bare puttes i en skuff når man er lei dem. Med andre ord bør kronprinsparet velge sin hund og sitt hundehold med omhu.
Se også:
- Bør vi innføre lisens for å holde kjæledyr i Norge?
- Om seksuelt misbruk av dyr, familievold og kjæledyr
Og for all del:
Dette er en spinoffpost av Avils bloggpost om kvinner i litteraturen.
<digresjon>
La meg fortelle dere om J.K. Rowling. Da Joanne Rowling hadde skrevet ferdig første bind av Harry Potter, Harry Potter og de vises stein, og var klar til å gi ut boka ba forlaget hennes, Bloomsbury, henne om å la være å bruke fornavnet sitt på forsida. De var nemlig redd for at gutter som jo var tiltenkt å være del av kjernepublikumet til boka ikke ville lese boka hennes om de visste at den var skrevet av en kvinne. For å ikke skremme vekk guttene ba de derfor Joanne om å bytte ut fornavnet sitt med to initialer. Joanne ble da til J.K. Det hører med til historia at ‘K’en har aldri vært en del av Joannes navn. ‘K’-en hentet hun i stedet fra farmoren Kathleen. Vips var J.K. Rowling født.
Nå begynner det å bli noen år siden første bind av Harry Potter ble gitt ut, nærmere bestemt tolv år har gått siden vi første gang møtte det lille magikerfrøet, og nå vet “alle” at J.K. Rowling er en kvinne. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å mene at det har lagt noen demper på suksessen at det i ettertid ble kjent at J.K. ikke var en mann, men man kan saktens lure på om Harry Potter-serien hadde blitt den megasuksessen den har vist seg å bli eller ikke om Joanne hadde hett Joanne på forsida av første Harry Potter-bok.
Kilde: Wikipedia
</digresjon>
PS: Song for Eirabu ankom postkassa mi i dag. *lykkelig*
Prepost:
Denne posten er skrevet for veldig lenge siden, men blygheten tok overhånd og jeg lot være å poste den. Men jeg er utvilsomt ikke alene om å ha et underliv til besvær, og når jeg nå har funnet noe som hjelper er det jo rent slemt å ikke dele kunnskapen.
—
Jeg har ved en del anledninger hatt den “glede” å erfare hva Candida Albicans kan gjøre med en kvinnekropp.
En real omgang med Candida-infeksjon er slikt man sent glemmer. I fjor høst var jeg attpåtil så heldig at jeg fikk tre av dem etter hverandre:
- Dette skyldes stress, sa legen, og for en gangs skyld var legen og jeg enige om noe. Da den tredje omgangen med Candida var et faktum var jeg temmelig lei. Jeg hadde allerede vært igjennom to “pulverpille“-kurer (Diflucan) og et forsøk på å rette opp balansen ved hjelp av en antibiotikagele-kur som selvsagt skulle på plass der det gjorde aller mest vondt. Auau.
Litt senere klaget jeg min nød til min venninne Den Kloke om dette tilbakevendende problemet.
- Prøv youghurt, sa hun.
- Ehm…, sa jeg, - jeg har hørt om det, men jeg har ikke så lyst på yoghurt i trusa. Og virker det nå egentlig?
Min venninne Den Kloke hadde selv forsøkt “yoghurt-i-truse”-trikset og kunne fortelle at
- Jo, det virker, og det er bare litt som skal til så det blir ikke noe yoghurt i trusa.
På veg hjem var det derfor intet annet å gjøre enn å stikke innom butikken og kjøpe yoghurt naturell (ja, det er litt viktig det der at den er naturell og ikke fruktyoughurt tror jeg ganske så bestemt på grunn av sukkerinnhold m.m.). Etter to pulverpille-kurer og jeg vet ikke hva, trodde jeg i grunn at jeg nå aldri skulle bli kvitt dette sopptullet, men er man desperat så er man desperat og selv om tanken på at jeg nå skulle få et nytt og ganske annet forhold til en kjent og kjært meieriprodukt gjorde meg, for å si det mildt, “ikke så veldig glad”, var det bare å hive seg uti det.
Og som min venninne sa så funket yoghurten. Etter et døgns tid var det ganske så OK å bo i kroppen min igjen og siden har jeg ikke kjent snurten til faenskapet.
Jeg må overkomme blygheten min og her er bruksanvisningen:
- Jeg hadde ikke cottage cheese-aktig utflod på det tidspunktet da jeg prøvde yoghurt-trikset. Jeg hadde vært igjennom to kurer med Diflucan (Canesten-kuren man får kjøpt reseptfritt på apoteket er fullstendig bortkastet på meg) og en kur med Zidoval uten å bli bra igjen. Jeg var vond og sår og alt var veldig ubehagelig. Jeg kjøpte naturell yoghurt av det økologiske slaget og smurte på som en krem nedentil 2-3 ganger om dagen i noen dager og fortsatte noen dager etter at jeg følte meg bra. Grunnen til at yoghurt hjelper underlivet er selvsagt melkesyrebakteriene og på meg hjalp det veldig raskt.
—
Postpost:
Denne bloggposten ble egentlig skrevet i juli 2008 og bank i bordet, jeg har ikke hatt snurten av sopphelvetet siden den gang.
En leser tipset meg nettopp om at TV2 har publisert et intervju med Nadejda Sokolova. Du finner det her:
Sokolova vant for litt siden også rettssak nummer to mot staten. Rettssaker hun ikke hadde kunnet gjennomføre uten kronerullinga som kolleger av henne ved NTNU satte i gang. Jeg krysser fingrene for at UDE/UNE tar til vettet og ikke anker saken videre og at de samtidig tar en kikk på regelverket sitt. Denne saken tar seg ikke pent ut for Norge og norske myndigheter med henholdvis sittende arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen og forhenværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen som var arbeids- og inkluderingsminister da Sokolova ble sendt ut av landet i spissen. Det ser ut til at begge ministrene setter ekskludering over inkludering til tross for navnet på departementet.
Og må jeg få minne om at den GPS-teknologien Sokolova var i ferd med å utvikle på sikt ville ført til sikrere voldsalarmer.
Da Hanssens gode venn Inge Ryan (SV) syntes han ikke fikk god nok behandling på Ullevål universitetssjukehus tok kamerat Hanssen saken i egne hender og ringte sykehusdirektør Tove Strand. På spørsmål fra NRK om dette er helt greit å gjøre for en helseminister svarer Bjarne Håkon Hanssen:
- Man må få kunne sjekke at systemene fungerer.
Oppdatering:
Helseministeren legger seg flat, men har ikke gjort noe galt, det har “bare” blitt “skapt en situasjon”?
Oppdatering II:
Helse-Hansen innrømmer å ha tatt flere telefoner, men det ser ikke ut til at han har fattet problemet:
Jeg visste jeg hadde sett “Depresjonmannen” før – og jeg fant ham igjen! Det viser seg nemlig at han har hatt et særdeles tøft liv denne herremannen i blå allværsjakke og kortbukser. Han har virkelig lidd her i livet. Det er på tide at noen forteller historien om “Depresjonmannen” på ordentlig. La meg derfor presentere denne lille bloggdokumentaren jeg velger å kalle:
“Depresjonmannen – en taus mann i kortbukser lider”
Det første møtet med “Depresjonsmannen” i media ser ut til å være i 2005: “Normalt med depresjon ved utbrenthet” (NRK.no, 07.10.2005).
Skjermdump NRK.no
Det handler om menn, utbrenthet, depresjon og hvor viktig jobben er. Det har nå gått så galt med vår venn “Depresjonmannen” at han sitter sammenkrøllet og hutrer med hodet i henda i vått ruskete høstvær. Man kan ikke annet enn å føle stor medynk med dette forhutlede mennesket.
Så er det stille i halvannet år. Vi vet ikke hvorfor vår venn “Depresjonmannen” ble så forkommen mot slutten av 2005. Det ser ikke ut til å være noen som legger merke til ham i det hele tatt i 2006, men i januar 2007 har Dagbladet kommet i kontakt med ham. Det viser seg at han har vært mishandlet som barn: “Mishandlet barn = syk som voksen” (Db.no, 16.1.2007).
Skjermdump DB.no
“Barn som har opplevd overgrep og omsorgssvikt blir oftere enn andre fysisk syke som voksne,” kan vi lese i ingressen. Vår venn er altså ikke bare plaget med psykiske lidelser han er også fysisk syk. “Risikoen for å utvikle hjertesykdom, diabetes og andre alvorlige sykdommer er høyere hos mennesker som har opplevd overgrep eller omsorgssvikt i barndommen.” Det er på høy tid at noen forbarmer seg over vår venn! Denne gangen sitter riktig nok ikke vår venn forkommen på en stenhelle, men han går alene gjennom en en kirkegård på veg mot en kirke. Han er omgitt av høye mørke gravstøtter og sorte statuer. Det er januar, men mannen beveger seg tydeligvis gjennom et evig høstlandskap, iført allværsjakke og kortbukser.
Skjermdump NRK.no
Den neste saken som kommer på trykk i 2007 viser at vår venn har gått fra asken til ilden: “Unge får alzheimer” (NRK.no, 26.09.2007). Igjen er vår venn sammenrkrøllet tilbake på stenhella. Han er en av 300 i Oslo og Akershus som har blitt rammet av Alzheimer så tidlig som i 30-åra. “Demens er ikke bare noe som rammer de eldre. Unge helt nede i 30-årene kan bli demente. Disse blir ofte plassert på sykehjem med gamle mennesker, fordi kommunene ikke har et eget tilbud”, skriver NRK.no.
Skjermdump NRK.no
Fra september 2007 til september 2008 er det igjen stille fra vår venn igjen. Vi får håpe at vår venn har vært så heldig at han har blitt innlagt på sykehjem. I september 2008 er han imidlertid rammet av høstdepresjon, men han er også en venn i nøden for han vil fortelle oss hvordan vi unngår høstdepresjonen: “Slik unngår du høstdepresjonen” (NRK.no,14.09.2008). Han sitter på huk i høstløvet. Det ser ut til at han er klar til å gjøre sitt fornødne. Vi tilgir ham for denne handlingen da demens gjerne fører til manglende dømmekraft i forhold til hva som er sosialt akseptable handlinger.
Vi får vite at symptomene på høstdepresjon kan være:
- Man blir slapp og mister overskuddet
- Man er trøtt og har lyst til å sove mye
- Appetitten øker, særlig på sukker og karbohydrater
- Noen av oss blir trist til sinns
- Redusert sosial aktivitet og man trekker seg tilbake
- Noen reagerer med hodepine og mageproblemer
Vi i Undreverset-redaksjonen er dog litt usikre på hvordan man skiller disse symptomene fra symptomer på Alzheimer, vanlig depresjon og senskader av mishandling og omsorgssvikt i barndommen. “Depresjonmannen” gir oss likevel innsikt og vi får vite at det vi trenger for å motvirke symptomene er “lys og varme”. Vi skjønner jo at det har vært lite av dette i “Depresjonmannens” liv.
I februar 2009 er han i media igjen. Dagbladet forteller oss at “11-åringer med selvmordstanker går på nettet” (Db.no, 10.2.2009). “Depresjonmannen” er brukt for å beskrive hvordan det går med disse ungene om de ikke får hjelp:
Skjermpdump DB.no
“Depresjonmannen” har definitivt sluttet å leke. Velstandssamfunnet har skylda, kan vi også lese.
Skjermdump NRK.no
I mai har NRK igjen fått øynene opp for ham og de kommer med følgende beskjed: “- For lite fokus på psykisk helse” (NRK.no, 09.05.2009). “Lærarar i vidaregåande skule tykkjer det er vanskeleg å finne tid til å fokusere på psykisk helse, trass i at det er eit satsingsområde i fylket. Det kjem fram av ein rapport utarbeida av fylkesmannen i Sogn og Fjordane.” Vi blir bekymret for at “Depresjonmannen” aldri fikk fullført den videregående utdanninga si på grunn av psykiske og fysiske sykdommer. Man er jo sårbar i tenåra. Han har jo tross alt også opplevd mishandling som barn.
Noen mener at “Depresjonmannen” var fordømt helt fra starten, men i juni 2009 kommer nyheten som slår sprekker i dette: - Gensensasjon om depresjon holder ikke vann (VG.no, 17.06.2009)
Skjermdump VG.no
Undreverset-redaksjonen kommer tilbake med mer om denne mannen som personliggjør de vanskelig historiene.
To be continued …
(Og dette er bare søk på “mann/menn + depresjon/deprimert” i Google. Hvem vet hva annet denne mannen har lidd seg gjennom!)
Jeg har skrevet om idiotisk bildebruk i artikler om psykisk helse før. Hvem kan vel glemme “Leoparddama”? Først måtte hun ta abort, og så ble hun ung og ufør på grunn av en psykisk lidelse og til slutt hadde hun ADHD.
Nå har VG.no slått til igjen, og jeg vet jeg har sett bildet brukt av NRK i sammenheng med psykisk helse også. Jeg føler jeg egentlig ikke trenger å kommentere dette bildet en gang:
Skjermdump VG.no, 2009.6.17
Lenke til sak i VG her.
Jeg lurer virkelig på hva Scanpix-fotografen hadde i mente da dette bildet ble iscenesatt.
Oppfølgingspost:
Jeg har laget en liten bloggdokumentar om “Depresjonmannen”:
Norges egen Hanne Hukkelberg (MySpace) har for lengst blitt et internasjonalt navn og det er meget fortjent for hun lager musikk på et meget høyt nivå. Men hittil har jeg ikke følt at musikken hennes har snakket til meg. I kveld fant jeg ei ny låt fra henne, “Blood From A Stone”, som også er tittellåta til albumet Blood From A Stone (2009) og nå føler jeg meg nyforelsket i Hannes stemme. Grunnen til at låta snakker bedre til meg enn det jeg har hørt før er at Hukkelberg har beveget seg inn i indie-landskapet og der har jo jeg beina og hjertet godt plantet. “Blood From A Stone” er ei nydelig, sår og melodiøs låt.
Plugg inn i Hanne Hukkelbergs univers og nyt det du hører. 
Via Undrelyd.
